Du er her: Forsiden>"En gammel spydebergsmed forteller"

"En gammel spydebergsmed forteller"

Publisert 24. September 2014
Med velvillig tillatelse fra Spydeberg historielag gjengir vi litt av boka som kom ut i 1999. Det er smed Hans Edvard Christensen Holm, født på Hesle i 1848 som forteller. Historiene er samlet og redigert av Oskar Holm.

 

 

Hovin kirke

Jeg skal nå fortelle det jeg husker om Hovin kirke, hvorledes den så ut for ca 70 år sida, og de forandringer den har gjennomgått sida. (Dette var skrevet i begynnelsen av 1920-årene).

Da jeg var en liten gutt, så kirken gammel og skrøpelig ut. Den var mørkerød. Den hadde vel en gang vært malt med tjære og rødfarve, som var almindelig skikk og bruk i den tida da de skulle male hus utvendig. Det var ingen sval, - døra gikk like inn i sjølve kirken. Tårnet var svært skrøpelig, og det forekommer meg at det da var firkanta. Sikker på det er jeg ikke. De sto nede på kirkegulvet og ringte, - det hang et tau ned i kirken. Selve tårnet ristet og slang, så de var redde for det skulle falle ned. Inne i kirken var det ei trapp opp til en liten plass eller kor over kirkedøra der orglet står. Der var det bare rom til noen få personer, og den veien gikk graveren opp når han skulle åpne gluggene i tårnet. Det var dører foran kirkestolene, så eieren kunne lukke seg inne. Hver gård hadde sin kirkestol og betalte årlig skatt for den. Andre som ingen stol hadde, måtte tigge seg inn i stoler hvor det var plass ledig.

På veggen ved sida av hver dør var det påspikret knagger og klyfter til å henge hatter, luer og tørkler på. Allting var den gang simpelt. Det fineste var nok altertavlen og prekestolen som begge nok er svært gamle og ennå står i kirken. På altertavlen er malt Jesus som spiser påskelammet med sine disipler. Og på hver side står Moses og Aron utskåret i tre. Lenger oppe står Josva og Kaleph. På toppen står enda et treutskåret bilde som jeg ikke med sikkerhet kan si hvem skal forestille. To smukt utskårne engler er plassert en på hver side ytterst på altertavlen. Men disse skal være påsatt siden av en prest som hette Peter Bojsen, som den gang var sogneprest i Spydeberg. Han eide visstnok kirken, og ble i bygda til sin død. Det var sagt at da han ble gammel, kjøpte han øvre Sølvberg og bygde ny hovedbygning. Det skal være den samme bygning som står der ennå.

På gravbakken var det annerledes enn nå, - den var mye mindre den gang. Når de skulle torvsette en grav, så måtte de ha mye torv. Torva ble lagt omkring med graset opp, og så la de neste torv et par tommer lenger inn. Slik holdt de på til grava ble høy, til slutt ble det et rom i midten ovenfra som ble fylt med rødsand. Seinere begynte de å banke fin steinkull og strø på grava. Det var ingen hugne gravstener den gang, men det var vanlig med gravkors av tre. De var hvitmalte med sort påskrift, eller motsatt sort med hvit påskrift. Men de sto ikke lang tid før de råtna ned og blei kasta vekk. Senere ble det malmkors å få kjøpt i byen, og de som hadde god råd, kjøpte kors der. De ble almindelig malt svarte med hvite navn og gravskrifter. Malmkorsa var ordna slik at de måtte skrues fast til en trekubbe som ble gravd ned i bakken. Når det så var gått noen år, var kubben råtnet opp og korset falt ned. Påskrift og maling var da delvis borte, og så ble de kasta ned på steingjerdet. Det var en mann som hadde sagt: «Når jeg dør, kan de ta veistolpen min og sette på grava til minne om meg.» Det ble gjort. Det var en lang simpel gråstein uten noen slags puss, men på framsida var den slett og der sto det innrissa Aslak Ingstad. Dette var muligens den første gravstein ved Hovin kirke.

Et annet gravminne var smidd av jern og skulle være veldig gammelt. Det var kunstnerisk utført med mange kvister, løv og sprinkler, og i midten var det ei rund plate til å sette navna og gravskrifta på. Det hadde antagelig vært malt grønt, med grønne blader som hang og bevega seg i vinden. Det tilhørte Thonerud.

Det var også graver med trerammer. De likna slike sementrammer som brukes nå, men det brukte være ei dreid kule på hvert hjørne. De var malt hvite, med navn og gravskrift på sidene.

Det hadde lenge være på tale at kirken måtte ha en del reparasjon, men de fleste mente at det måtte gjøres mye. Kirken måtte ha ny panel utvendig og innvendig. Tårnet måtte utvides så mye at det lot seg gjøre for ringeren å stå i tårnet og ringe, og få ordnet det hele i mer moderne stil. Det måtte bygges en sval foran kirkedøra, og ei trapp på hver side i denne svalen med dør inn til et kor på begge sider over kirkestolene. Det skulle hvile på en rekke runde stolper. På denne måten skulle det bli plass til mange oppe på koret. Nede i kirken skulle stolene kasseres. De nye kirkestolene eller benkene skulle gjøres slik at de tok mindre plass enn de gamle. Da ville det bli plass til to benker til på hver side av midtgangen. Eiendomsrett og skatt for kirkestoler skulle sløyfes, slik at hver mann og kvinne skulle ha rett til å gå inn og sette seg hvor de ville. Alterringen skulle rives vekk, og den nye gjøres større og i den stil den nå er. Alt dette ble en stor reparasjon, så det ble besluttet at arbeidet skulle settes bort på akkord eller anbud.

Det var fire snekkere som påtok seg arbeidet på akkord. Tre av dem var av den gamle skolen, men den fjerde var en gårdmannsønn som hadde vært i byen og lært snekkerhåndverket og var svenn. Han skulle gjøre det vanskeligste og se etter de andre så arbeidet ble godt utført. Så skulle de få pliktarbeidere fra sognet til å bære bort de gamle og skaffe nye materialer inn. En mann skulle være med og trekke økshøvelen. Arbeidet begynte, men de hadde ikke holdt på lenge før de forsto at fortjenesta kom til å bli dårlig. De måtte leie kost og losji, for dette måtte de betale en mark for døgnet. (En mark er 80 øre.) De tre gamle snekkerne mente de skulle nok klart seg godt på akkorden, hvis de ikke hadde hatt snekkersvennen med. «For han er så sein på det, han gjør oss seine også», skulle de ha sagt. De arbeida seint og tidlig og arbeidet ble utført i den stil som sida ikke er forandra og som en kan se nå. Men snekrene hadde tjent svært dårlig på sin akkord.

Kirken måtte nå males utvendig og innvendig, og de måtte ha en flink maler til å påta seg dette. De fikk tak i en som kalte seg maler Syversen fra Drammen. Han fikk siden familien sin hit og bosatte seg her i bygda. Utvendig malte han kirken rødbrun med hvite vindskier. Lafta og vannbretta ble malt slik vi kan se det ennå. Dette var i året 1863.

På det bratte taket på kirken var det brukt takstein fra forskjellige teglverk. De passet ikke til hverandre, og det var vanskelig å få steinene til å ligge rolig så de ikke blåste av. Dette måtte repareres en og flere ganger om året. Til sist ble de da enige om å kjøpe ny takstein og kassere den gamle. Det ble bestilt ny stein på Haugens Teglverk, - den skulle ha hull i øvre kant så den kunne spikres fast. Lektene var råtne og måtte erstattes med nye, og trøet var også til dels dårlig og måtte repareres. En mann fra bygda påtok seg arbeidet. Han skulle ha to mark for hvert dagsverk. Men han kunne ikke være alene, det måtte være to til arbeidet. Jeg var den gangen i konfirmasjonsalderen og fikk lov til å være med. Jeg skulle ha 1 ½  mark for dagen. Vi gjorde taket i stand og spikra hver stein., og det har holdt seg til nå, enda det snart er 65 år siden (1926).

Omtrent ved samme tid som denne reparasjonen ble foretatt, var gravbakken også blitt for liten, - de måtte grave opp graver som bare hadde ligget en ti-tolv år. De ble enige om at det måtte legges mer jord til kirkegården. To mann ble valgt til å snakke med eieren av søndre Hovin om saken, da det var han som eide den grunnen de måtte ha til utvidelsen. Han som eide søndre Hovin den gang var en gammel ungkar som kunne være temmelig vrang hvis en traff han i det dårlige lune. De to mennene kom og forklarte at kirkegården måtte utvides og spurte om han ville selge det stykket de trengte til utvidelsen. «Nei, det vil jeg ikke love noe om», svarte han. «Ja, men du skjønner det», sa en av de andre, «vi er nødt til å få mere plass, for det er ulovlig å grave opp graver som ikke har ligget i tyve år.» Så kom flaska og glassene fram, og de satt ei stund og prata om andre ting. Så kom Hovin plutselig på av seg selv at de kanskje fikk gå opp til kirken og se på «detta støkke». Da de kom dit, viste det seg at det bare var ubrukt mark som ikke hadde noen større verdi for Hovin. Han sa da at dette kunne de vel få kjøpt, for dette klarte han seg godt foruten. Så måtte kirkegårdsmuren flyttes ut, og det var en flink gråsteinsmurer som påtok seg dette arbeidet på akkord. Muren skulle være solid, og stein kunne han få minere ut i Jemtlandsåsen. Kjøring frem til kirken skulle foregå som pliktarbeid på sognets gårdbrukere. Mureren skjøt ut en del stein som ble kjørt fram. Men det viste seg sida at det var på langt nær nok hvis arbeidet skulle bli slik som det var sagt i akkorden. Mureren sendte en mann som kaltes Karl Uul til å sette opp muren, og han brukte all den kampestein som han fant i den gamle muren. Det ble både stygt og dårlig. De som hadde tilsynet med arbeidet knurra. Men akkorden var så dårlig at hvis avtalen skulle følges, så hadde mureren blitt skyldig penger. Derfor lot de det skure og gå.

Årene gikk og malingen på kirken utvendig begynte å skalle av igjen. Denne gangen fikk de en maler fra Trøgstad, og han malte veggene blå.

Det stykket som var lagt til kirkegården måtte fylles i med jord. De skulle få ta jord på veikanten og bakken mot Prestby. Det ble besluttet at dette skulle utføres som pliktarbeid av sognets gårdbrukere. Johannes Hoffind (nordre) ble valgt til å beordre folk fra sognet til å møte med hest og kjerre og kjøre et antall dager utlignet etter gårdens skyldmark. Han skulle fordele arbeidet og bare tilsi noen få hver dag, så de ikke skulle bli i veien for hverandre. Han skulle også ha tilsyn med at de møtte ordentlig fram. Johannes Hoffind var der borte bare en gang om dagen og så om de hadde møt fram. Noe mer brydde han seg ikke om. Det var nok noen som gjorde nogenlunde sin plikt. Men det var mange som kom seint og reiste tidlig hjem om kvelden, tok lange hviletimer og spilte kort. Derfor rakk og varte pliktkjøringa hele sommeren. Kirkegården ble innvidd, og det ble gravd noen graver hist og her. Mange av disse blei ikke engang torvsatt og aller ytterst i søndre hjørnet ble det gravd ned ei gammel kone som hadde hengt seg.

Ved de samme tider som kirkegården ble utvida fant presten på at han ville ha ovner i kirken og bestemte at han en søndag etter preken ville samtale med sognets folk om dette. De fleste mente det ikke ville hjelpe stort, for kirken var så dårlig og hadde bare enkelt golv. Det ble bare å pådra sognet utgifter. For da måtte de holde ved til kirken, og så var det farlig å ha varme i kirken og gå fra den. Men det var også mange som mente det kunne være bra å få inn ovner. Det ble ingen beslutning tatt den gangen. Noe seinere var det tre eller fire mann som påtok seg  å gå omkring i sognet og tigge til ovner i kirken. De skulle be alle de traff og ta det de fikk, enten det var mye eller lite. Det gikk bra, noen gav en mark en annen to mark og noen opp til en spesiedaler. Da de var ferdig, viste det seg at de hadde penger nok både til å kjøpe ovner og til å få satt dem inn. Det ble valgt to menn, - jeg tror det var Syver Saksebøl og Johannes Berger. De skulle reise til byen og kjøpe ovner, samt sørge for å få satt dem opp. På den måten ble det ovner i Hovin kirke. (1870-75.)

Etter dette gikk det mange år da ingen forandring ble foretatt.

Det første var vel at kirken igjen skulle males, (antagelig i 1885-90). Anders Frøhaugen påtok seg da arbeidet, men det måtte settes opp stillas å stå på og stillas omkring tårnet. Det ble gjort, men det ble for mye arbeid å bygge stillasen helt opp til spiret på tårnet. Maleren satte kosten på ei stang og malte den øvre del av tårnet. Kirken ble malt lyseblå med hvite laft og vindskier.

Vi hadde da fått en ny prest (Christian Anderas Aagard Kiønig 1884-1896). Han og mange av de yngre i menigheten mente det skulle være hyggelig å ha et orgel i kirken. Presten bestemte at de skulle samtale som det en søndag etter prekenen. Det var mange som ville ha orgel, men det var også mange eldre som mente at det ikke var plass til noe orgel uten at det måtte gjøres forandringer i kirken. Det ville pådra sognet utgifter, for da måtte de ha en organist også. Andre mente at det nok kunne finnes en som var villig til å spille for en billig pris. Å få satt opp et pipeorgel var det ikke plass til, og det ville bli for kostbart. Det ble ingen bestemmelse tatt. Så var det en lærer Ruud som hadde et orgel som han satte inn i kirken og spilte to-tre ganger der da det var preken. Visstnok med den tanke at han ville selge orglet til kirken. Flere syntes at orglet var nokså bra, men det var tungvint for det måtte sveives. Derfor måtte det være to når de skulle spille. Et lignende orgel skulle det være i Mari kirke i Enebakk.

Imidlertid hadde noen av de mest interesserte holdt basarer og andre innsamlinger og fått såpass mange penger at de mente det skulle være nok til et orgel. Da ble det valgt to mann som var litt musikalske til å se seg om i byen etter et passende orgel til kirken. Det var kommet noen amerikanske orgel og ett var solgt til en kirke borte ved svenskegrensen. Jeg husker ikke hvilket navn de hadde, men det var sagt at de skulle være nokså bra. Hvor holdbare de kunne bli når de ble stående i en kirke, kunne de ikke bedømme, men det ble besluttet å kjøpe ett av disse.

Det var en annen ting det også hadde vært slemt med ved kirken, - det var vanskelig å få bundet hestene. I året 1899 døde eieren av nordre Hovin, Johannes Christiansen, - han var ikke gift. Hans søsken, som ble hans arvinger, besluttet at hans dødsbo skulle gi en jordteig langs kirkeveien. Her skulle det bli plass til å binde hester. Sognet ble også enig om å sette opp en simpel stall så vidt hestene fikk tak over seg, samt innrede et do i den søndre enden av stallen.

Etter dette gikk det flere år som ingen forandring ble foretatt. Omkring 1910 skulle kirken males utvendig igjen. Denne gang var det Kristian Holm som påtok seg arbeidet. Han malte kirken hvit og brukte ingen stillas. Oppe fra tårnet fikk han gjort fast et tau i spiret. I dette heiste han opp en stige som han trakk rundt tårnet etter hvert som han malte. Han tjente nogenlunde bra på akkorden, og fikk sida høre at han hadde malt kirken for halvparten av hva det hadde kostet før.

Ved disse tider kom det en prest som het Moses til sognet, (1908-1922). Han mente det måtte gjøres noe med kirkegården, for den var full av tuer, hull og sumper. Han målte opp teiger og påbød at det skulle graves slik at gravene blei liggende i samme retning etter hverandre. Graveren påtok seg å slette alle graver som ikke blei pynta og vedlikeholdt. Og de som ble holdt i stand, skulle han rette inn torva på, så de kom i retning med de nye teigene. Han skulle kjøre jord som han kunne få ta av en veikant og slette ut alle sumper og hull. Dette ble gjort. Men nå er kirkegården snart utgravd, og det blir snart spørsmål om å utvide den på nytt.

Nå hadde en mange andre steder begynt å bygge gravkapell ved kirkegårdene. Det var derfor noen som mente at de fikk begynne å tenke på å få et ved Hovin også, men da måtte det penger til. Noen av de mest interesserte begynte derfor å holde basarer og andre tilstelninger en gang eller to om året. Inntektene av dette skulle brukes til kapell. Det ble ikke stort med penger av dette, og årene gikk. Før hadde det vært slik at de som ikke hadde plass til å ha de døde hjemme til begravelsesdagen, fikk lov å kjøre kista til kirken og sette den inn i kirkesvalen. Omkring årene 1918-1920 kom det en lov som forbød dette. Så mange penger at de kunne bygge gravkapell, hadde de ikke fått samlet enda, men nå måtte noe gjøres. Det ble da også en som kom med et forslag: «At det måtte da gå an å kjøpe et par tylfter uhøvla bord og få spikra sammen et par dører og få satt opp ved spiltauet nærmest do nede i stallen. Det blir både lettvint og billig.» Dette ble gjort, og har siden gjort tjeneste som likhus (1928). Det blir mange nå som på sin siste ferd har fått hvile noen dager der.

Det var lang vei etter vann til kirken. De måtte enten bære fra søndre Hovin eller Prestbybrønnen. De hadde jo ingen rett til å ta vann der heller, men det ble det i gamle dager aldri sagt noe om, for det brukte være vann nok til enhver tid. Det var ei gammel kone fra sognet som hadde hatt til skikk helt fra sine yngre dager å kjøre en tur til kirken for å pynte sine fedres grav hver lørdag ettermiddag før prekensøndag. Men på slutten ble ho så gammel at det ble for besværlig. Ho var rik og hadde ingen livsarvinger, derfor hadde ho sagt at ho tenkte å gi bort noen tusen kroner til kirken etter sin død. Men først og fremst skulle det da skaffes vann i nærheten av kirken, så gamle koner etter henne kunne få det bedre enn ho hadde hatt det. Ho testamenterte 6000 kroner til kirken og etter hennes død skulle menighetsrådet sørge for å skaffe vann til kirken. Men det viste seg ikke å bli lettvint. Det var først på tale å grave en brønn og legge inn rør med pumpe oppe ved kirkegården. Men det viste seg at rundt kirken var det bare fjell og vanskelig å få noen brønn. Da var det de som mente at nå hadde de så mange penger at de ikke behøvde å se på om det ble en lang rørledning. Oppe i Torpåsen skulle det være en god vannåre, så der kunne det bli vann nok. Da ville det bli såpass høyde så de ikke behøvde pumpe, men kunne få sprinvann på kirkegården. Han som eide grunnen der og en annen som de måtte grave gjennom eiendommen til, ble tilspurt om de tillot dette. Jo, det kunne de begge to gå med på, mot at de som vederlag fikk legge stikkledninger fram til sine gårder, så de også fikk springvann med det samme. Det var nok noen av menighetsrådets medlemmer som fikk betenkeligheter. For når det skulle skaffes vann til besetningene på to større gårder, da skulle det ikke så lite vann til, og det kunne være tvilsomt om det kunne bli å mye vann der de hadde tenkt å grave. De ble da enige om å spørre en ingeniør til råds, og så ble gjort. Ingeniøren uttalte at der kunne de få vann nok hvis de bygget en plankedam så de fikk basseng eller beholder. Angående omkostningene så hadde de nå så mange penger at de kunne være sikre på at det ble mer enn nok. Dermed ble beslutningen om at de skulle gå i gang med dette tatt. En masse jernrør ble kjøpt og gravd ned og plankedammen bygget. Men da var også alle pengene oppbrukt og vann ble det ikke. Plankedammen var så dårlig satt opp at vannet rant ut med det samme. Flere penger hadde de som sagt ikke, så noen videre utbedring kunne de ikke få foretatt. Hva skulle det arme menighetsråd gjøre, -de sto der med lange neser. På kirkegården var det nå ikke lenger mulig å få vann til å vanne ei grav. For nå var brønnen på Prestby gravd igjen og på Hovin var det ikke mer vann enn de trengte til eget bruk. Jeg sto en lørdag ettermiddag nede på kirkegården, - det var mange der og pynta graver. Det var ei jente dersom spurte meg om jeg visste hvor ho kunne finne vann. Jeg svarte: «Det står en mann fra menighetsrådet der oppe ved kirkeveggen, du får spørre han.» Han svarte jenta: «Det kan jeg ikke si deg, - jeg for min del kjørte med meg to femtiliters transportspann hjemmeifra.» Vannanlegget ble liggende der ubrukt til menighetsrådet hadde uttjent sin tid, og det skulle velges et nytt råd. Alle de gamle frasa seg gjenvalg, og de nyvalgte mottok valget med forbehold om at de ikke ville ha noe med vannanlegget å gjøre. Nå ble sognestyret sammenkalt for å drøfte vannspørsmålet. De frammøtte var gretne og mente at anlegget var helt feil og at det for 6000 kroner burde latt seg gjøre å skaffe alt vann kirken trengte. De fleste var enig om at det nok kunne bli vann i bassenget hvis plankedammen ble revet, og det ble støpt en betongdam. Dermed ble det ikke foretatt mere med saken. Nå har vannanlegget ligget der uferdig over et par år (1928). Om det senere vil bli satt i stand får tida vise.

Samtidig ble det bedt om gaver til Trondhjem Domkirke, for at den kunne utsmykkes i all prakt og herlighet. Men det ble nok ikke mye sognet ga. De tenkte vel på sin egen fattige kirke, med den åpne stallen hvor et spiltau var innredet til likhus ved siden av do, alt under ett tak.

Dette har jeg fortalt slik som jeg selv husker og har hørt andre gamle har sagt. Det kan muligens være ting som er feil, men det finnes nok en stor protokoll hvor kirkens regnskaper er oppført, og som nøyaktigere forklarer om tida som har gått. Den kalles visst kirkestolen.

 

 

I kirken

Det er lenge siden at jeg som liten gutt sammen med mine foreldre begynte å gå til kirken (1850-årene). Jeg vil nå fortelle det jeg husker om kirken og det som foregikk der på den tiden. Det var skikk og bruk at alle som kunne komme ut skulle gå til kirken de søndager det var gudstjeneste i den kirke de tilhørte. Tidlig på søndags formiddag var det langs alle veier folk å se i flokk og følge til kirken. Mannfolkene i vadmelsklær og kvinnfolkene brukte kjole av hjemmevevd tøy og tørkle på hodet. Det var skikken å håndhilse på alle en møtte på veien og ved kirken.

Klokken åtte presis var klokker Larsen i kirken, - presten kom mellom åtte og ni. Når kirkeklokkene begynte å ringe for presten, tok mannfolkene hatten eller luene av, og så gikk alle inn i kirken. Når mannfolkene gikk inn i kirkebenkene, holdt de hatten under haken og leste stille Fadervår før de satte seg ned. Det var ikke noe orgel i kirken den gangen. Da prekenen skulle begynne, kom klokker Larsen frem på kirkegulvet og leste inngangsbønnen med sin sterke basstemme, så det durte som fra en maskin. Han tilsa salmen som skulle synges. Klokkeren sang med sin kraftige stemme, de andre stemte med. Mange gamle mennesker som hørte lite og ingen sangstemme hadde, stemte i med sine gamle melodier, som ofte var meget rare.

Når det var barnedåp, skulle alle fadrene gå omkring alteret og ofre til presten og klokkeren. I vinduet bak klokkerstolen lå en slags skovel som klokkeren tok med seg og holdt i høyre hånd og mottok offeret på. Salmeboken holdt han i venstre hånd, han sang og bukket til dem som ofret. Alle høytidsdager skulle alle offer gå til presten og klokkeren. Kvinner som hadde født barn skulle gå til kirken og ofre til presten og klokkeren straks de ble friske.

Ved tolvtiden var i almindelighet gudstjenesten slutt, og folk kom ut fra kirken og til kirkebakken. Her leste Johannes skolemester opp auksjoner og andre ting som skulle bekjentgjøres i bygden. Postkontoret var i prestegården og presten tok med posten til kirken. Den ble utdelt på kirkebakken.

Det var den gangen svært almindelig at det ble holdt begravelser om søndagen etter gudstjenesten. Da fikk de presten til å forrette jordpåkastelsen med det samme han var tilstede. Hvis fattigfolk ble begravet på en hverdag, brukte de å sette en staur på likkisten når jorda ble gravd på. De hadde ikke råd til å få presten til kirken, - det ble altfor dyrt for de etterlatte. Når så presten var i kirken om søndagen, gikk han ut etter gudstjenesten og ga jordpåkastelse. Noen slektninger til den avdøde var gjerne til stede. Graveren tok stauren opp og de tilstedeværende tok hatter og luer av. Presten kastet så jord ned i hullet der stauren hadde stått. I mindre begravelser brukte de gjerne å få Johannes skolemester til å holde liktalen i huset og følge med til kirken.

I store begravelser hos folk som hadde god råd, var det store forberedelser. Når grava ble gravd opp, måtte varekisten kjøres til kirken og settes ned. Det var en kiste så stor at den vanlige likkisten fikk plass i denne. Den var laget av tykke planker av fjellfuru, eller hvis den døde var svært rik, skulle det være eikeplanker. Kvelden før begravelsen måtte de som var invitert, sende «fønna» til begravelsesgården. «Fønnekørja» som den hette, var en stor kurv, og slike fantes på alle skikkelige gårder den tida. Den ble fylt til topps med forskjellige slags gode matvarer og bakkels. De som brakte den til sørgehuset kvelden før begravelsesdagen, fikk da gjerne se liket. Etterpå fikk de kaffe og skjenk og de pratet en stund, for de traff jo mange som var ute i samme ærend. Begravelsesdagen hadde de klokker Larsen til å holde liktalen i sørgehuset. Presten møtte gjerne ved kirken, holdt tale ved graven og ga jordpåkastelse. Mange av følget gråt. De som hadde båret kisten og noen andre mannfolk av begravelsesfølget tok hver sin av noen rette trespader som var lagt fram. Samtidig som graveren oppe i tårnet begynte å ringe med kirkeklokkene, begynte de å kaste igjen graven. Kirkeklokkene ringte til de var ferdige med å grave på. Da tok de spadene og la to og to i kors rundt på graven. Presten og alle sammen tok av hatter og luer og holdt for ansiktet og leste stille Fadervår. Det var i alle fall de gamles skikk. De dro nå tilbake til likferdgården, og presten fulgte med. Der var det møtt fram en stor flokk skyssgutter som skulle ta imot og kjøre hjem hestene. De var gjerne litt muntre, for de hadde fått mat og brennevin så mye de ville ha. De fleste var svært ustø på beina.

Inne i stua var middagsbordet dekket, gjestene ble buden til bords. Presten og klokkeren skulle ha plass øverst ved bordet, siden ble de fornemste bedt om å sette seg. Mange var unnselige og ville ikke sitte langt oppe. De var redde for at en som var bedre skulle komme til å sitte lengre nede. Da måtte oppvarteren ta dem i armen og i trøyekraven og leie dem til bords. Det ble gjerne en del som ikke fikk plass ved bordet i storstua. Til dem var det dekket i siderommene. Ved middagen ble det sendt rundt mangfoldige retter mat, men først til dem som satt øverst ved bordet. Oppvarteren kom med en brennevinskaraffel og skjenket i til han som satt øverst. Han drakk og skjenket i til sin sidemann og således sendtes brennevinet rundt bordet mange ganger. Ved middagsbordet ble de ofte sittende to til tre timer. Så framsa presten en bordbønn, og så reiste de seg og gikk fra bordet. Alle skulle takke hverandre for maten, så det varte en lang stund. Dette høres kanskje rart ut, men vi må huske på at alle hadde sendt mat i «fønna», så alle hadde ydet sitt til måltidet.

I et annet rom hadde de gjerne et bord stående, hvor det lå en del sølvbeslåtte merskumspiper, et dusin nye krittpiper, en tobakkdåse fylt med kardus røyketobakk og ved siden en rull skråtobakk og noen fyrstikkesker. Nå ba oppvarteren at de som det behaget, vær så god å gå inn i det andre værelse og ta en røyk. Oppvarteren stappet en merskumspipe og bød presten. Nesten alle mannfolk brukte tobakk, men de fleste var vant til å røyke skråtobakk i krittpipe. De lange merskumspipene kunne de ikke like, de var ofte sure og gisne. Da de hadde røyket og pratet en stund, var kaffebordet ferdig. Bordet var dekket med mange slags bakkels og oppskåret sukkerbrød. Oppvarteren ba dem vær så god å gå inn i storstua og drikke kaffe. Slik fortsatte de det meste av natta, med mat, røyking og prating. Drammer var det gjerne så mye en ville ha. På slutten kunne det ofte bli temmelig muntert, særlig etter at presten var reist hjem til prestegården. Han brukte gjerne å være den første som reiste hjem.

 

Da Heli nye kirke ble innviet

Da Heli kirke var ny og skulle innvies (1861), fikk de militære i bygda ordre om å møte ved kirken i paradeantrekk. De skulle paradere for prestene og holde orden ved kirken.

Heli kirke var oppsatt i tre. Helifolkene ville det skulle kjøpes nye kirkeklokker, for de gamle var så små og dårlige. De ville ikke ha dem hengt opp i den nye kirken. Herredstyret mente de fikk gå an nå som tidligere. Kommunen hadde ikke råd til så mye på en gang. De fikk vente til senere, og de gamle kirkeklokkene ble hengt opp.

Presten påbød herredstyret å bekoste mottagelse, samt bestemme et sted de tilreisende prester kunne møtes. Herredstyret mente at presten som sitter på den store prestegården kunne ha råd til å motta prestene. Til slutt ble det  bestemt at prestene skulle møtes på det Prestby som ligger nærmest kirken. Kommunen skulle bekoste vin til å skjenke prestene. Herredstyremedlemmene ble enige om å spleise til en del brennevin og litt vin til de kvinnfolkene som ikke drakk brennevin. Før de kjørte hjem, skulle dette serveres på det Prestby som ligger lenger borte.

Dagen da kirken skulle innvies kom. Alle prestene møtte på Prestby. Oppe ved kirken hadde de militære møtt opp. Kommandersersjant Busch skulle føre kommandoen. De militære ble oppstilt i en rekke på hver side av veien opp til kirkedøren. Da prestene kom, kommanderte sersjanten: «Giv akt, presenter gevær.» De militære trakk sablene og presenterte.

Foran gikk presten Støren (Andreas Dircks var prest i Spydeberg. Støren måtte være en av de tilreisende prester) og bar en ny alterkalk, deretter kom to og to prester ved siden av hverandre og gikk inn i kirken. Det var utlevert billetter til så mange som kirken kunne romme, resten ble holdt tilbake. Det var så mye folk at ikke halvparten kunne komme inn. Men de militære som sto vakt nærmest kirkedøren slapp inn flere som de kjente godt uten billett, og kirken ble overfylt. Det ble så varmt at mange måtte se å komme seg ut igjen i frisk luft. Da leverte de gjerne si n billett til en kjenning som fikk gå inn.

Da kom det en flokk håndverkere som hadde arbeidet på kirken. De var fulle og ville gå inn uten billett, men de ble nektet. Det var en gråsteinsmurer som kaltes Napolion og dette kalte han seg selv også, - han skulle på punkt og prikke ligne keiser Napolion. Han mente at det var han som hadde lagt ned grunnsteinen til kirken og at han hadde størst rett til å gå inn av alle sammen. Så begynte de å storme kirken. Men de militære trakk sablene og drev dem tilbake med makt, men de kom igjen flere ganger.

Når innvielsen og preken var slutt, gikk prestene tilbake til Prestby, kledde seg om og reiste. Kommunefolka gikk til det andre Prestby lenger nede og drakk opp resten av brennevinet før de reiste hjem. Dermed var Heli kirke innviet.

Folk i Heli ga seg ikke, de ville ha nye kirkeklokker. Det ble behandlet i herredstyret, men utsatt gang på gang. Først tyve år seinere ble det endelig besluttet å kjøpe en ny, større klokke til kirken og kassere den minste av de gamle. Dette ble da utført. Det var nå blitt jernbane til Spydeberg. Den gamle klokken ble satt inn til salgs på Spydeberg jernbanestasjon. Hvor det ble av den vet jeg ikke.

Tips en venn
Hva skjer?
Apr22
Søndag 22. April, 2018
11:00 Gudstjeneste Spydeberg kirke
Konfirmantenes samtalegudstjeneste. Kaffe, lek og moro etter gudstjenesten.
 
Apr29
Søndag 29. April, 2018
11:00 Gudstjeneste Hovin kirke
 
Mai6
Søndag 6. Mai, 2018
11:00 Gudstjeneste Heli kirke
Mai10
Torsdag 10. Mai, 2018
10:30 Konfirmasjon Hovin kirke
12:30 Konfirmasjon Hovin kirke
12:30 Konfirmasjon Spydeberg kirke
 
Powered by Cornerstone